Sykkelopptur til Juvasshytta

Er man lidenskapelig opptatt av motbakker, så handler det om å finne den bratteste og lengste motbakken. I den anledning ønsket jeg å utforske Galdhøpiggveien opp til Juvasshytta, da bakken går for å være en av de bratteste man kan forsere på landeveien.

Veien opp til Juvasshytta på 1841 moh er nemlig asfaltert. Og den er nesten like bratt som Tronfjell. Når man leser på internett om folk som har ødelagt bilen sin ved å kjøre opp til Juvasshytta, så blir man inspirert.

Førsteinntrykket

Først fikk jeg æren av å kjøre bil de første 5 kilometerne opp til bommen ved Raubergstulen mens Einar syklet – vi hadde nemlig bare tatt med én sykkel. Bakkene opp til Raubergstulen var latterlig bratte. Bilen ble tvunget ned i 2. gir og 1. gir, og det var ikke mulig å akselerere på 2. gir med den kassa jeg kjørte i hvert fall. Til sammenligning går det for eksempel fint å akselerere på 2. gir i Reistadbakken på Lillehammer, som brukes i Glava Tour of Norway.

Sykkelturen

Da Einar kom ned til meg på Raudbergstulen kommenterte han at han måtte stå og trå flere steder på førstegir, til tross for at sykkelen hadde kompaktkrank (førstegir: 34/27). Det betyr at syklister med litt vekt å bære på fort bør vurdere terrengsykkel i stedet for landeveissykkel for å få den utvekslingen man trenger i så bratte bakker.

Jeg prøvde å holde meg under terskel på min opptur, men for det meste ble det en kamp for å klare å komme meg opp bakkene med en grei teknikk. Jeg måtte jobbe for hver meter. Ultrabratte partier, hårnålssvinger, storslått natur og noe trafikk gjorde dette til en topp motbakkeopplevelse.

Einar fulgte meg oppover med bilen og stod og kommenterte på sidelinjen. Jeg på min side var ikke spesielt mottakelig for kommentarer, må jeg vel innrømme. I partiet med 14 % stigning mot toppen fikk Einar streng beskjed om å holde kjeft. Jeg anbefaler i hvert fall ikke radiokommunikasjon i denne bakken, da man normalt vil være travelt opptatt med en liten uoverensstemmelse med selve motbakken. 🙂

På slutten var det motvind og regn. Nederst er det noen bilder fra sykkelturen.

Se Juvasshytta på Strava her.

Hvilken asfalterte motbakke er den tøffeste i Norge?

For meg koker dette spørsmålet ned til valget mellom Juvasshytta og Geiranger-Dalsnibba (Nibberittet). Det er mulig at det finnes noen bakker rundt omkring i landet som jeg har oversett, men jeg tror ikke det.

Personlig må jeg innrømme at Juvasshytta er den bratteste motbakken på landevei. Juvasshytta fortjener nok tittelen “tøffeste stigning” i Norge, siden det er en stort sett sammenhengende stigning som er lengre og brattere enn andre. Det som gjør Juvasshytta litt snill, er imidlertid at den er slakere helt mot slutten. I tillegg er den kortere enn for eksempel Nibberittet, både i tid og distanse. Men det er jo fordi Nibberittet ikke er en sammenhengende stigning, men har et relativt langt parti ved Knuten som er flatt og kupert.

For meg kan nok Nibberittet være minst like hardt som Juvasshytta. Det skyldes at konkurransetiden er lengre på Nibberittet, og at man får den bratteste delen helt til slutt på Nibberittet. Avslutningen på Nibberittet er jo Nibbevegen som har over 4 km med sammenhengende stigning på 10 % i snitt. For andre kan sikkert Juvasshytta oppleves som hardere enn Nibberittet.

Disse har jeg syklet:

  • Juvasshytta: 9,9 % stigning over 13,2 km (1300 høydemeter)
  • Trollstigen: 8,1 % stigning over 8,0 km (651 høydemeter)
  • Nibberittet: 7,0 % stigning over 21 km (1471 høydemeter)

Se ellers denne debatten på VG.no, hvor det blant annet fremkommer at Juvasshytta er rangert som en hardere stigning enn for eksempel Mont Ventoux, og betraktelig hardere enn Lysebotn.

Vanskelighetsgraden er som følger når man sammenligner Juvass med Lysebotn og Trollstigen:

  • Juvasshytta: 156
  • Lysebotn: 117
  • Trollstigen: 53

Se også denne siden som viser en rekke stigninger både i Norge og utlandet.

Tar man med seg sykkelen til Galdhøpiggveien for å prøve seg på en real motbakke, så kommer man i hvert fall ikke på feil sted. 🙂

Trollstigen

Trollstigen vil jeg si er oppskrytt som en motbakkeutfordring. Trollstigen er bratt, ja, men ganske kort.

Nibberittet

Nibben er som sagt både lang og middels bratt, med en steinhard avslutning opp Nibbevegen.

Juvasshytta

For meg er Juvass den morsomste motbakken å sykle på landevei, rett og slett fordi den er latterlig bratt.

Tronfjell

Veien til Tronfjellet har grusvei, så da snakker vi offroadsykkel, men bakken er i hvert fall like bratt som Juvass. Tronfjell har en stigningsprosent på 10,3 over 11,3 km.

Her er en oppdatering med mer info om Tronfjell.

Jeg skal prøve å få syklet Årdal-Turtagrø og Aurland-Nalfarhøgda i løpet av det neste året – de virker interessante.

Her er noen bilder fra lørdagens sykkeltur. Bildene av Einar er opp til Raubergstulen, og bildene av meg er fra Raubergstulen og opp til Juvasshytta.

En tanke om “Sykkelopptur til Juvasshytta

  1. Tilbaketråkk: Tronfjell – Alvdals sykkelutfordring | Anders Johansen

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *