Skåla Opp 2013

Lørdagens Skåla Opp var rett og slett bare “Skåla”. Da mener jeg ikke at alt gikk i dass, men snarere at løpet levde opp til sitt rykte. I tillegg fungerte kroppen mye bedre enn i fjor. Stort bedre kan det ikke bli!

Skåla Opp er Norges råeste motbakkeløp. Her er noen fakta om løpet som forklarer hvorfor deltakerne kommer tilbake år etter år:

  • Over 1800 høydemeter med sammenhengende stigning
  • Naturen og menneskene skaper en unik ramme rundt løpet
  • Løpet oser motbakkekultur fra start til mål
  • Nesten 1800 deltakere, hvorav 800 i konkurranseklassen
  • 1000 deltakende publikummere heier på konkurranseløperne i løypa
  • I år var det live streaming av løpet på NRK og en halvtimes reportasje i etterkant

I vår familie har vi tradisjoner for å delta på Skåla Opp. Storebroren vår Øyvind har vært med to ganger tidligere. Han skal ha for at han har gått i bresjen. Han fikk også med Einar og meg på ulike konkurranser i ungdomsårene.

Nye sko for anledningen

Jeg benyttet anledningen til å kjøpe meg et par nye sko på tilbud dagen før løpet: La Sportiva Vertical K. Denne skoen fungerer godt på steinete underlag, med godt feste og god beskyttelse mot steinene. Skoen har en spesiell såle som griper rundt ujevnheter i underlaget.

Starten

Jeg varmet opp med Einar en halvtimes tid, og stilte meg opp i startfeltet når det var igjen 10 minutter til start. Da står man og ser oppover på fjellet, vel vitende at man skal helt opp på den bakerste og høyeste toppen. Du vet ikke hva slags galskap det er før du står der på startstreken og venter på at startskuddet skal fyres av.

Siden kroppen fungerte dårlig for meg i fjor, var jeg ekstra spent. Jeg kjente på oppvarming at beina ikke var helt topp i dag heller, men visste også at jeg har løpt bra med dårlige bein før.

Så gikk starten, og jeg ble etter få meter forbauset over hvor sakte de andre løp. I fjor hadde jeg problemer med å henge med på tempoet, men i år var det motsatt. Det ble en utfordring å avansere i feltet på grusveien og kjerrevegen som er de første 1,8 kilometerne.

Riktignok har jeg ikke trent på så bratte bakker som det er på Skåla Opp, men akselerasjon har jeg trent en del på i sommer. Derfor var det morsomt å forsere forbi løpere der hvor det var mulig.

Inn på stien

Etter 1,8 km tar man av til venstre inn på sti, og deretter går løpet på smal sti og trappetrinn opp til Skålatårnet. Her måtte jeg i stor grad følge de andre, siden det er vanskeligere å passere andre løpere. Dessuten prøvde jeg bevisst å holde igjen litt, slik at jeg kunne ha igjen litt krefter til slutten.

Det ble en del kniving oppover i skogen. Jeg løp forbi enkelte, og noen ganger kom de tilbake og løp forbi meg igjen. Det virket som om de ikke likte å bli forbiløpt. En prøvde til og med å dytte meg ut av stien – eller var det jeg som presset meg frem? 🙂

Litt småknuffing og mas oppover på stien syntes jeg denne gangen var litt morsomt, selv om jeg ikke normalt synes det.

Droppet å drikke

Som planlagt droppet jeg de første drikkestasjonene, og tok meg litt drikke etter nærmere 1 time. I tillegg hadde jeg med “Isogel” og vanlig gel, som jeg var flink til å ta. Dette fungerte faktisk veldig bra.

Trimdeltakerne heiet oss frem, og var sjelden til bry. Det var ei dame med gåstaver og bred stavføring som var litt uoppmerksom, og fikk meg til å tenke at det kanskje bør være forbud mot gåstaver. Vel, vel det er lett å bli litt hissig når man har startnummer på brystet!

Sårbar vegetasjon?

Et skilt som fikk meg til å humre for meg selv var det som stod ved Skålavatnet med opplysninger om at det var sårbar vegetasjon, og at man måtte holde seg til stien. Jeg kunne ikke unngå å forbinde “sårbar vegetasjon” med beina mine. De begynte å merke høydemeterne, og jeg måtte holde en jevn fart uten særlige fartsøkninger.

Jeg prøvde å gå der jeg kunne. Det går like fort å gå raskt som å løpe der hvor det er teknisk terreng eller veldig bratt (les: det meste av traseen).

Fjellklatring og siste del opp til mål

Når man nærmer seg toppen kommer man til et parti hvor man må bruke hendene enkelte steder. Deretter blir det litt slakere opp mot mål. Men siden man merker høydemeterne i dobbelt forstand (den tynne lufta og stigningen man har forsert), kjennes det ikke særlig slakt ut.

Jeg hadde spart igjen litt krefter til dette partiet, og passerte en del løpere også mot slutten. På oppløpet satte jeg inn en ordentlig Anders-spurt, og klarte å sprinte inn på 1:35-tallet: 1:35:56.

Øyvind satt og så på live streaming av løpet, og kommenterte i ettertid at jeg pustet veldig mye etter målgang. Det var da også en kommentar! 🙂 Det gjorde visst ikke Einar. Han løp for øvrig på 1:33:36, uten noen nevneverdig sluttspurt.

Godt fornøyd med tiden

Jeg sa før løpet at det beste jeg kunne håpe på hvis alt gikk over forventning var å løpe på 1:35. Derfor var det veldig morsomt å klare det. Samtidig ble jeg overrasket over at tiden holdt til en 14.-plass av 95 deltakere i klassa. Jeg hadde ikke studert resultatlistene fra tidligere år.

Fra i fjor forbedret jeg tiden med 11 minutter. Nå vet jeg at hvis man “løper” på under 1:30 i klasse 35-39 år, så er man inne blant topp 10. Det får bli en målsetning til neste år! 🙂

Nedstigningen og utsikten

Noe av det flotteste med motbakkeløp er ferden ned igjen, da man kan nyte utsikten og naturen i en sosial setting. Her er en video som viser utsikten fra Skålatårnet og like nedenfor:

Gode sko

De nye skoene fungerte perfekt. I fjor brukte jeg Inov-8 X-Thalon 190, og de fungerte også bra. Men jeg er såpass sensitiv under føttene at jeg blir lett mør av å gå mange timer på stein. Det ble jeg på nedstigningen i fjor, men ikke i år. La Sportiva Vertical K er rett og slett en ekstremt god sko for steinete underlag, og den veier ikke mer enn 200 gram. Den har bedre grip og beskyttelse på stein enn andre 200 grams sko.

Bilder

Her er bildene fra Skåla Opp 2013.

En tanke om “Skåla Opp 2013

  1. Tilbaketråkk: Skåla Opp 2014 | Anders Johansen

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *