Fanaråken Opp 2013

Jeg fryktet et blodslit, men fikk en morsom og forfriskende opplevelse på mitt første Fanaråken Opp.

Fanaråken Opp starter ved Turtagrø Hotel på 868 moh og har målgang på 2068 moh ved Nord-Europas høyestliggende turisthytte, Fanaråkhytta. Løpet har litt over 1200 høydemeter.

Se bilder nederst!

I mangel på tid får jeg ta en veldig kort rapport:

Overnatting på Turtagrø Hotel. Einars motivasjonstale før start:

Dette er den eneste ferien du får i år!

(Ja, det har blitt litt mye husrydding og salg av ting og tang i sommerferien i år…)

Så gikk startskuddet, og jeg la av gårde i passe rolig tempo opp den første korte motbakken på asfalt. Så skar løypa av til høyre og nedover en grusvei innover i dalen. Der løp “alle” forbi meg. Så tok jeg igjen de fleste av dem på flatene før vi kom inn i fjellveggen. Derfra var det egentlig bare å følge de andre og holde en god flyt. For det meste ble det gåing oppover. Stien var såpass ufremkommelig med mange løse steiner, store steiner osv. at det uansett var vanskelig å løpe. Dessuten var det så bratt at bare de aller beste kan tjene på å løpe.

Høyden taklet jeg overraskende bra. I fjor hadde jeg store problemer med det, men forbedringen er i år formidabel.

Jeg lå og knivet litt med noen damer oppover der, og hadde som mål å komme før dem i mål. Tok ingen skade av å ligge bak dem helt til det var igjen ca. 1 km… 🙂

På den siste kilometeren forserte jeg fremover der hvor det var mulig. I tillegg hadde jeg tidenes spurt på oppløpet, noe speakeren også fikk med seg.

Tendenser til krampe i lysken hadde jeg på slutten, og det gjorde at det var litt vanskelig å løpe i slak motbakke. Dette kan skyldes manglende trening i så bratte bakker i år, eller rett og slett det ujevne underlaget som gjorde at jeg hele tiden måtte jobbe med plasseringen av beina også i sideretningen.

Etter målgang kom Einar bort til meg og kommenterte på at jeg hadde blod på skulderen. Det viste seg at jeg hadde et gnagsår fra sekken som jeg var snar om å få plastret av Røde Kors. Takk til Røde Kors for hjelpen!

Totalt sett var dette en deilig naturopplevelse. Været var skyet og halvskyet, og vi kunne nyte utsikten på vei ned igjen.

Einar kom for øvrig på 5.-plass i klassa på tiden 1:15:28. Jeg kom like bak på 8.-plass på tiden 1:18:20.

En myte at motbakkeløp er hardt?

På toppen hørte man folk spørre hverandre “Ka gikk du på?”. Det var litt morsomt at ingen snakket om hva de løp på… 🙂

Det sier jo også noe om motbakkeløp, som mange har misforstått. Det er vanlig å tro at man løper motbakkeløp, og at de fleste presser seg over evne. Men dette stemmer jo ikke alltid, og Fanaråken Opp syntes jeg var et løp der hvor både den ene og andre var ved bevissthet når de passerte målstreken!

Faktum er også at de fleste deltakerne på et motbakkeløp stiller i trimklassa uten tidtaking, og spaserer opp i behagelig tempo som en kombinasjon av deltaker og tilskuer.

Altså er det en myte at motbakkeløp er et blodslit. For de fleste deltakerne er det faktisk ikke det. 🙂

Neste helg er det Skåla Opp, og jeg gleder meg allerede! Da skal jeg prøve å perse! 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *