Lillehammer-Oslo 2013

I dag har jeg syklet Lillehammer-Oslo med Black Edition. Eller nærmere bestemt Lillehammer-Skreia med Black Edition.

Dagens sykkelritt var en minnerik affære. Det var kanskje ikke de store tingene som festet seg ved minnet:

  1. Jeg smørte meg bort med varmekrem
  2. Regn, vannsprut og motvind
  3. Visir som dugget og måtte pusses hvert halvminutt og som jeg til slutt puttet under trøya
  4. Synet av ryttere foran meg i sekken som nitrådde for å henge med

I fjor syklet jeg med Pulje 2 i Ottestad sykleklubb. For å få en utfordring, har jeg i år trent med Ottestad Black Edition. Et lite problem der er at det på sett og vis “mangler” en gruppe mellom disse to. Det er vanvittig stor forskjell på nivået, og overgangen kan noen ganger være ganske brutal.

Når jeg i tillegg klarte å ødelegge beina med en varmekrem jeg ikke hadde prøvd før, ble det selvsagt vanskelig å bidra slik jeg hadde håpet på årets Lillehammer-Oslo. Etter en fin avkjøling ned Brøttumsbakken var det min tur til å delta i kjeden. Det ble en relativt kortvarig affære, og jeg måtte legge meg i sekken før Moelv.

Råkjør

Bakerst i sekken hadde jeg full oversikt over feltet. Det slo meg hvor høyt tempoet var, og hvordan de som lå i sekken også trådde som bare f. for å henge med. Det er ganske spesielt å se når man har syklet i mange år på et lavere nivå.

Takk og farvel i heia på Skreia

Før Skreia-bakken gikk jeg inn i kjeden igjen, for å eventuelt ta ut det siste av bidrag i kjeden. Siden dette er lagidrett, så er egen tid eller fullføring av rittet underordnet. Jeg la inn mitt siste bidrag, og måtte slippe i inngangen til Skreia-bakken hvor vi hadde langing.

Ottestad Black Edition på lang rekke inn til langing

Ottestad Black Edition på lang rekke inn til langing med lagkaptein Espen Nyland i front

Det er for øvrig ganske klassisk at når jeg begynner å få det, så kommer det en liten bakketopp som jeg må spise. Det er faktisk det verste når man er på randen – å måtte trøkke til i front for at feltet skal flyte over kneika.

Med den betennelsen jeg har hatt i leggen i vår og den dårlige dagsformen var det ingen vits å fullføre rittet. Jeg har sannelig lært meg verdien av DNF (Did Not Finish) i år. Min erfaring er at når man er skadet eller ikke har dagen, så tjener man ingenting på å presse og pine seg for å komme i mål. Unntaket er selvsagt hvis det å fullføre er viktigst… men det var det langt fra i dag.

Laget kom for øvrig et kvarters tid bak vinnerne på Lillehammer-Oslo i dag. Det er vel nærmere enn noen gang tidligere.

Trollstigrittet

Neste helg satser jeg på å delta i Trollstigrittet. Her kan du se bilder av Trollstigrittet på Facebook:

https://www.facebook.com/Trollstigrittet/photos_stream

Trollstigrittet er den rake motsetningen av Lillehammer-Oslo – kort, bratt, spektakulært og idyllisk. Jeg elsker å kombinere naturopplevelser og idrett, så Trollstigrittet bør være midt i blinken for meg. 🙂

Einar stiller også på Trollstigrittet – med sin DBS Professionale fra tidlig på 90-tallet. Formen vår vil sikkert være nogen lunde den samme, så det skal bli morsomt å se hvor mye utslag det blir. Han har riktignok overtatt mitt Fulcrum Racing Zero hjulsett – men stålramma gir svært liten respons i motbakker, og kan nok bli tung å dra med opp Trollstigen.

Dette blir med andre ord en slags “tvillingstudie” som kan gi svar på hvor utslagsgivende sykkelen er i motbakkeritt. 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *