Birkebeinerløpet 2015

Lørdag løp jeg det 20 km lange Birkebeinerløpet for første gang. Det funka ganske bra i forhold til forventningene, og jeg fikk en grei gjennomkjøring inn mot de konkurransene som kommer når sesongen drar seg til med motbakkeløp fra neste helg.

I vinter løp jeg en del lengre turer på flatmark, og det viste seg at jeg ble i stand til å løpe litt lengre distanser. Derfor har jeg tenkt at det kan være aktuelt å være med på noen konkurranser som ikke går rett til topps, også. Da det nærmet seg Birkebeinerløpet vurderte jeg derfor å kaste meg med, selv om det har blitt lite flatmarksløping de siste månedene.

Imidlertid trodde jeg at det var et problem med det ene kneet, og jeg tok da en joggetur hvor jeg pusha ganske bra i 17 kilometer på tirsdag, dagen etter Trappeløpet. Selv om jeg ble overrasket over hvor bra kneet fungerte, så fikk jeg en liten utfordring med å restituere disse håpløse flatmarksleggene mine til lørdag. Men naprapatbehandling på torsdag ble løsningen. Og det gjorde at jeg fikk restituert meg godt nok til å gjennomføre løpet.

Min pers på halvmaraton stammet fra ungdommen og var på 1:34. Et mål var derfor å komme under 1:30 på Birkebeinerløpet, som jeg da regner som en halvmaraton, selv om løypa er i underkant av 21 km. Dette trodde jeg skulle gå ganske greit, men det viste seg at jeg undervurderte traseen litt. For det var ganske mange bratte nedoverbakker, noe som ikke akkurat er min sterke side eller noe jeg har trent på.

Jeg startet rolig fra start for å prøve å få i gang kroppen i løpet av de første kilometerne. Det funket nemlig ikke noe bra på oppvarming, men nå var jo ikke det noen bombe heller. Min taktikk viste seg å være det motsatte av alle andre. De løp over evne de første 3 kilometerne, og så sakket de plutselig farten. Jeg måtte da begynne å forsere forbi folk. I motbakkene passerte jeg de andre, og så løp de fortere enn meg i nedoverbakkene. Totalt passerte jeg ganske mange fra ca 3 til 7 kilometer. Samtidig ble jeg løpende en del bak og ble på sett og vis hindret noe.

Dermed passerte jeg 10 km litt bak skjemaet, på nærmere 48 minutter. Det var ikke noe sprut i leggene, men jeg prøvde etter beste evne å få opp farta på andre halvdel av løpet. Da det nærmet seg slutten forstod jeg at dette kom til å holde hardt, med tanke på å komme under en og en halv time.

Mot slutten låste venstre lysk seg og jeg måtte jeg holde igjen en del og løpe mer på høyre bein i noen kilometer. Da det gjenstod 800 meter hadde jeg fått roet ned lysken såpass at jeg kunne legge inn en liten sluttspurt. Jeg fullførte på 1:31:39.

Da jeg kom i mål somlet jeg litt i målområdet før jeg gikk for å se etter Lars Marius som startet i pulja bak meg. Jeg begynte å se etter han omtrent da han hadde løpt i litt under en og en halv time, og ble stående der og vente ganske lenge, og lurte på om han hadde løpt skikkelig fort eller hva som hadde skjedd. Det viste seg etter hvert at han hadde satt ny pers med 7 minutter og klokka inn på 1:28. Det er meget sterkt å perse med så mye!

Til min store begeistring var det mulig å få naprapatbehandling rett etter løpet, og jeg lot meg ikke akkurat be to ganger. I følge naprapaten var jeg ikke støl i låra i det hele tatt i forhold til andre løpere. Men leggene mine var det jo litt verre med. Så her får jeg bare fortsette med å trene opp leggene, så går flatmarksløpinga bare en vei. Svært gledelig er det også at jeg ikke har fått noen betennelsessymptomer i leggene nå to dager etter konkurransen. Det er rett og slett fantastisk!

Til neste år får jeg se om jeg slenger meg med da også. Eventuelt kan jeg prøve å finne en annen halvmaraton i terrenget. Faktisk har jeg to målsetninger for flatmarksløpinga fremover – under 40 minutter på mila og under 1:30 på halvmaraton.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *